Addis ligger ca. 2500 meter over havet, på et ganske stort høydeplatå. Åser og fjell er grønne nå i regntiden, helt til topps ser det ut til. Her er riktignok ikke mye trær, men de som er, ser ikke ut til å vike for noen tregrense. Eukalyptus-busker vokser i store mengder, og en kan kjenne duften av eukalyptus når vi biler gjennom strøk der de vokser i store klynger. [25.7.1961]
Det sies i hvert fall at de velhavende nesten ikke betaler skatt. [25.7.1961]
Både barn og voksne er uhyre fillete i klærne, og barbeinte. De bruker mye å tulle rundt seg et lakenliknende gråhvitt klæde. [25.7.1961]
Men til tross for all elendighet virker de fleste etiopere vi møter blide og venligsinnede. De smiler mot oss, de prøver seg med ”good afternoon”, de stirrer på oss interessert og venlig, og de ler av og til av oss. [25.7.1961]
Du aner ikke hvor koselig det er her langt borte å få hilsen hjemmefra. Når dere skriver, så bruk enten aerogram (men der ikke plass til så mye) eller flypostpapir og flykonvolutt. [1.8.1961]
Vi spiste lunsj i hotellet. Plutselig kom keiseren med følge dit. Vi ble plassert like utenfor, bare glassvegg imellom. Da Haile Selassie skulle gå og vi reiste oss som de andre, hilste han mot oss også. – Han er i hvert fall venlig mot folk, og viser seg ofte ute. Men det rart å se hvordan etiopere bøyer seg dypt når keiseren passerer. [17.8.1961]
Når bilen hans viser seg, stopper all trafikk, og alle farer ut av bilene, og alle bøyer seg, noen helt til jorden, når han passerer. Vi vil jo heller glane litt. [17.8.1961]
Jeg har sett også 2 mann kaste seg rett ned på maven med hodet i bakken, midt i veien foran alle bilene, og de villet blitt overkjørt om ikke bilen hadde dreiet en bue akkurat da. Han kjører gjerne langsomt, så folk får tid til å bøye seg, men han ser venlig og blid ut. [17.8.1961]
Som et minne fra oppstanden her, som dere husker, mens keiseren var bortreist, har vi ennå kulehull fra skudd gjennom det store vinduet og gjennom persiennen, både i spisestuen, også i B.’s rom, som vender mot plassen foran et av keiserens palasser. [25.7.1961]
Mange lurte nok på om det ble bråk nå mens han er borte, som dengang i desember 1960. Men alt har vært rolig hittil. [18.8.1961]
6)
Jeg tror ikke det ville hjelpe stort med revolusjon her. Keiseren selv har faktisk gjort mange forbedringer. Det er ikke sikkert en annen ville klare å gjøre det fortere. Det er minst 100 år å ta igjen i utvikling. Her trengs bedre boliger i massevis, mer arbeid, f.eks. fabrikker, dessuten bedre redskap. [18.8.1961]
Syns jo det er rart at de ikke har nådd lengre. Etiopia har jo alltid vært et fritt land, bortsett fra Italiatiden 1935-41. Så en kan altså ikke bare kritisere kolonimaktene. I mange, for å ikke si svært mange, tidligere koloniland er nok den alminnelige velstand større enn her. [22.01.1962]
I det hele tatt, i dette landet ser vi hvor godt vi har det hjemme. – Og at Skandinavia har en jevn velstand, det blir jeg alltid minnet på når jeg snakker med noen fra andre nasjoner. – Ja her erfarer vi jo daglig, at noe slags demokrati, frihet, eller likeverdighet, fins det hvertfall ikke her. Og enda sier de som har bodd her en stund, at her er mye bedre nå enn for noen år siden. Jeg kan nesten ikke forstå at folk kan leve dårligere. [15.10.1961]
7)
Vi har hatt noe mage- og nesetrøbbel, men sånt går jo over; vi må bare venne oss til bakteriene her. Dagene gir oss stadig nye opplevelser. Vi synes det er som et eventyr, og er uhyre glad for at vi får oppleve det alt sammen.
Nei, jeg må bytte kulepenn, den blå var ikke god.
Vi har hatt mange bilturer, og disse turene gir oss spesielt mange opplevelser. Hvorsomhelst vi stopper og tar en pause i det fri, dukker det noen etiopere opp, mest barn, for å se på oss. Vi er veldig rare. Barna gjeter gjerne noen kuer, helst okser med pukkel på ryggen, gjeiter eller sauer. De er tynne, fillete, strålende blide, veldig nysgjerrige og aldeles fortryllende. De setter seg rett ned 5-6 meter fra oss og bare glaner. Om vi smiler og prøver å få kontakt, smiler de aldeles strålende igjen. Stadig kommer nye unger til, der er alltid noen små hytter i nærheten. De lar seg gjerne fotografere, og belønningen, en 10-cent (= 30 øre) til hver, er uhyre velkommen. [17.9.1962]
8)
Noen ganger kommer også profesjonelle tiggere, men de virker ikke mye sympatiske. Ofte er disse blinde, og blir da leiet av en gutt eller jente, mens tiggeren selv messer fram et eller annet om Jesus Kristus. Tiggere treffer vi også stadig i selve Addis. Mange av dem trenger nok hjelp, men det er umulig å bedømme om ikke de som ikke tigger som trenger det mer. [17.9.1961]
En trist hending her i Addis, som vel ikke kommer i avisene. En engelsk sykepleierske ved et sykehus er blitt drept av 3 etiopere. Til gjengjeld ble disse 3 hengt ute på Markato til skrekk og advarsel. [17.9.1961]
9)
Så har vi leiet et hus, der veggene skriker i sterke farger, fortrinnsvis blått og grønt, på B.s rom også i lyserødt. Huset var utrolig skittent og med mange mangelfulle ledd da vi overtok det, men det har kommet seg utrolig. Nå er det så nogenlunde rent og helt, så får fargene skrike. Kjøkkenet ligger i en bygning for seg, sammen med tjenerrommene, og var så utrolig skittent at vi ikke kunne tro det var sant. Vann fra badet kan ikke drikkes, vi filtrerer, koker og setter i kjøleskap alt vann vi drikker. Til huset hører en have, og det er deilig å ha litt plass til å kunne røre på seg ute. Ungene trives veldig godt med det. Dessuten bor vi til en asfaltert vei med gatelys, to goder som ikke kan undervurderes, og vi bor nær sentrum. Derfor er det mulig for barna å gå til skolen, som er meget viktig når Kåre er bortreist og vi ikke kan kjøre bil. [10.10.1961]
Vår adresse er egentlig Sudan Street 11, men det er det ingen hjelp i – Gatenumre er nemlig usedvanlig her, og ingen vet hvor Sudan Street er. Når vi tar tar ”Lillebil” hit, må vi si ”Yerva Minister” som er det etiopiske navnet for ”Ministry of public workers” som ligger rett ovenfor her. Når vi er framme, sier vi ”Bakka” som betyr ”dette er nok”. [31.10.1961]
10)
Huset er ikke noe flott, men vi har en herlig have. Her står det 2 store mimosatrær, som stod dryssende fulle av gule blomster like etter regntiden. Dessuten er det et utall av forskjellige blomster, som caprifolium, erteblomster, blomkarse, eføy og en del slyngplanter langs gjerdene, og ellers hvit kala i massevis, røde og hvite liljer, stokkroser, nelliker, flere busker med Kristi Blodsdråpe, pasjonsblomster, oleandere og til og med en julerose. [27.1.1962]
11)
Etiopia er jo forresten kaffens hjemland. Et av distriktene her heter Kaffa. – Allikevel kan jeg nesten ikke klare å drikke den kaffen de serverer her, men det kan jo være min skyld. Når jeg kjøper ”swedish type” og koker den selv, blir den ikke så verst. Men det får jeg bare lov til lørdag-søndager, når tjenerne har fri. [18.9.1961]
12)
(Problemer i det nye huset. Da Mohamed skulle legge ledning til radioen, la han den i lang bue utenfor huset. De korte gardinene fikk han skjøt, men:)
Pent var det ikke.
(Hun vet ikke hva hun skal gjøre, det drypper hele tiden i regnetiden, hun setter skurebøtte under, på kjøkkenet regner det inn. Dosetet var sprukket, ble skiftet, og sprakk igjen. Avfall kastes rett ut på tomta. Og Mohamed låser porten, så B. måtte klatre over gjerdet for å komme inn. Hun beklager seg til Kåre som er tre uker avgårde på møte.)
Det var da jeg satte meg rett ned med en sigarett. [5.10.1961]
13)
Addis Ababa, Tikinet 7, 1954. Eller som de mener i Europa: 17. okt. 1961. En hilsen nedtegnet under tropenes sol nesten loddrett over oss, på ca. 9° nordlig bredde. [17.10.1961]
Den store høysletten, som Addis ligger på, strekker seg langt i alle retninger. Her er en pen og eiendommelig natur, bare sletter, gresskledde åser, og lengre unna forrevne fjell. Lengre unna, der landskapet ligger lavere, er naturen mer hva vi mener med typisk afrikansk, og her er det frodigere og langt penere. [17.10.1961]
Addis Ababa betyr „ny blomst“, men byen ser slett ikke ut som noen blomst, selv om turistbrosjyren forsøker det aldri så mye. Her er massevis av eukalyptustrær, som egentlig ikke hører hjemme i afrikansk natur. De ble innført hit fra Australia av Menelik II ca 1880, dengang Addis ble gjort til hovedstad. Uten disse trærne ville nok heller ikke alle disse menneskene (ca 400 000) levd i denne byen. Trærne vokser nemlig fantastisk fort, og de brukes til alt mulig, brensel, husbygging- og gjerdematerialer. [17.10.1961]
14)
Når et hus skal bygges, blir eukalyptustrær slått tett i tett ned i jorden, så blir det klint brun jord rundt og utenpå stammene, og så blir veggene kalket. Taket lages av strå eller halm. Disse hyttene finnes det tusener av i hele Addis, innimellom bedre hus, bygget som forretningsgårder eller departementsbygg, eller som boligbygg for velstående etiopere og for utlendinger. Noen etioperhytter har tak av blikk, og litt grunnmur, og trappetrinn inn. Disse er jo adskillig mindre helsefarlige, men også dyrere. Et folk, der størsteparten har så lav levestandard som her, har ikke råd til stort luksus.
Bare 10% av befolkningen kan lese og skrive. Ifølge en plan skal alle ha lært det innen 20 år! [17.10.1961]
15)
De som har bodd her i flere år forteller at foran store møter, eller utenlandske statsbesøk og liknende, blir det foretatt en opprenskning i Addis. Da kommer politiet i gatene, og sanker sammen de fleste tiggerne, selgere og alle disse som går rundt med et manglende ben eller liknende, kort sagt de som tydeligst viser hvor elendige forhold de lever under her. – Disse blir kjørt bort, så byen ser penere ut. Noen av disse får komme tilbake når møtet eller festen er over. Men ofte blir de ført ut for å arbeide i gruber ute på landet. [10.10.1961]
Som Woldi sa: Everything is not nice. [5.10.1961]
16)
Kjære store selvstendige etterlengtede lille datter! Nå synes vi det er lenge siden vi har hørt fra deg igjen, og venter svært på å høre hvordan du har det videre. [31.10.1961]
Hovedveiene i Addis er asfalterte, brede og har gatelys og gatenavn. Alle de andre veiene er smale, kronglete, sølete, steinete, hullete, dumpete osv. De har dårlig med pukkverk, for steinene er temmelig store. Husene har ikke nummer, så i Addis har man ingen adresse. Her er da heller ingen postombæring, det jeg har sett hvertfall. Hva skal en vel med det. De fleste her kan da ikke skrive eller lese. [18.9.1961]
Alle her kjører akkurat som de vil, og den som kommer først alltid har rett, om da ikke en annen har sneket seg rundt på den gale siden og fram. Alle bruker horn, temmelig mye. Svinging rundt og rundt i gatene er helt alminnelig. [10.10.1961]
17)
Her er et veldig praktisk system av drosjer. Det er noen gamle Fiater, ofte 6 seter, de kalles Lillebil eller Duer, (de har gjerne en due malt på bildøren): De kjører rundt i en slags rute i gatene i Addis. De tar opp passasjerer hvorsomhelst og setter av hvorsomhelst i nærheten av deres vanlig rute. Alle kjører da en runde for å sette av noen andre, og alle betaler bare 25 cent (=72) øre, om de da ikke prøver å lokke for dobbel takst når og fordi det regner! [18.9.1961]
Taxiene her går populært under navnet loppebiler. Vi syntes det var flaut med loppestikk den første tiden, men når det ikke er til å unngå, kan man ikke skamme seg over det.
Personlig synes jeg ikke disse plagene er så store. For det første er det så masse folk som lider nød og har det vondt her, at noen småplager må vi da tåle. For det andre blir jo disse og andre bakdeler (f.eks. vond kaffe) langt oppveiet av det at vi er i dette interessante landet, og får oppleve naturen og menneskene her. [26.2.1962]
18)
Kirken har stor makt her i landet. Bl.a. kan den pålegge sine tilhenger over 200 fastedager i året! Og det overholder de nøye, bl.a. hver onsdag og fredag. Det menes at
dette er en av årsakene til den store dødeligheten. - Kirken eier også store eiendommer og tomtearealer. [27.1.1962]
De som har bodd her i 8-10 år, sier det er en kolossal forandring på den tiden, til det bedre. Her er mye skjevt og skakt ennå. Kan hende vil der komme en rask omveltning, men det er ikke sikkert alt blir bedre av den grunn. Her er så mye fattigdom. Det å sette masse folk i produktivt arbeid er jo løsningen, men det kan ikke skje så fort. [8.7.1962]
19)
Mohamed bruker ordet „I hope“, også når han mener „I think“ og „I suppose“. Han kan si at „she will not come to lunch, I hope“ eller „the children like him too much, I hope“. „Too much“ er et annet av hans uttrykk, som også betyr „very much“. [13.7.1962]
Synd at sproget deres er så vanskelig. Det er elskverdige mennesker, og de er venlige og blide og hjelpsomme. Men det er bare de velstående som kan såpass engelsk at vi kan snakke med dem. Disse er det vanskeligere å få kontakt med, og vi har dessverre ingen selskapelig omgang med voksne etiopere. Dette vil vel bli annerledes for neste generasjon. [22.1.1962]
20)
Amharisk har forresten endel veldig gode uttrykk, som vi har tenkt å innføre i det norske sproget når vi kommer hjem. Like bra med amharisk, som med alle de amerikanske slanguttrykkene vel? [18.5.1962]
”Bakka” og ”Isji” er forresten 2 etiopiske uttrykk som er veldig gode og meget betegnende, og som brukes stadig. ”Isji” betyr ”OK, det er i orden”. ”Bakka” sier vi når noe er nok. Og så har vi ”yellem” som betyr ”ikke noe”, både at vi ikke har noe og og ikke skal ha noe. Når noen vil selge oss et eller annet og vi ikke forstår hva de sier, svarer vi bare ”yellem”. [31.10.1961]
”Yellem Mohamed,” betyr at Mohamed ikke er hjemme. [18.5.1962]
21)
Kjære, kjære datter. Hjertelig takk for ditt brev som vi fikk igår. Jeg skulle gjerne ha snakket med deg nå. Dessverre tar posten flere dager, så du har nå ennå i lang tid strevd med dine problemer. Håper at det nå kanskje kan se litt lysere ut; ofte kan tiden hjelpe til å oppklare problemer eller lege sår, vet du. Jeg skal prøve å svare deg litt, kanskje vil det ikke hjelpe stort, for i slike personlige problemer er det jo bare deg selv som helt ut kan bedømme hva du føler. Men helt generelt vil jeg nå si at en skal aldri la stoltheten hindre en i å oppklare et problem.
Selv om 2 mennesker passer sammen, liker hverandre og harmonerer, så kan disse to forandre seg, slik at forholdet kan bli annerledes. Under påvirkning av forskjellige ting, slik at de ikke lenger harmonerer. Det er forferdelig vondt når det hender, oftest for begge to, men det er en tid en må igjennom, og som mange har kommet helskinnet igjennom. Det høres kanskje kaldt ut, men tar en statistikk og sannsynlighetsberegning til hjelp, ser en at dette vil gå. (Hun har tegnet en kurve i brevet for å illustrere) – Ikke le, men denne teorien er et bevis for at man ikke blir ulykkelig for alltid, om et godt forhold går i stykker. [15.11.1961]
22)
Omkring nyttårsskiftet her (i september) var vi på en tre dagers campingtur til en innsjø nede i “The Lake District”. Vi bilte først ca 250 km på fin asfalt - eller grusveier, deretter ca 15 km rett inn i “bushen”, delvis på en sti laget av krøttertråkk, og delvis (der denne var oversvømmet pga. alt regnet,) på gressletter eller rett over lavastein og innimellom buskene. Et sted satt vi dønn fast oppå en stor stein. Øyeblikkelig kom 2-3 etiopere styrtende til for å hjelpe. (De dukker alltid opp som troll i eske hvorsomhelst vi stopper når vi er på tur rundt om.) Ved forenede anstrengelser fikk vi løftet opp den ene siden av Taunusen og gravd steinen unna. Men resten av turen var rattet skjevt når bilen var i rettstilling, og etterpå måtte vi skifte ut noen styreforbindelsesstenger (eller hva det heter) under bilen, som var blitt bøyet. [17.10.1961]
23)
Vi var sist på en biltur ca 200 km nordover på Asmara-veien, og kom til ”Mussolinipasset”. Der buktet veien seg bortimot 1000 m ned, går gjennom flere tuneller. Denne veien bygget Mussolini ved hjelp av etiopiske krigsfanger i ca. 1935-41. Der står hugd ut i stein ”Mussolini” over den ene tunellen, med det er forsøkt radert ut. – Men det er praktfull utsikt der. [14.12.1961]
24)
Vi kjørte gjennom et åpent landskap, men bare få trær, akasier mest (de er paraplyformete og meget pene). Jordbunnen har gress, men det er spjeket og helt gult nå, så lenge etter regntiden. Det er beitemarker, og det er ganske få oppdyrkede små jordbiter hist og her. Små hytter (tukul) finnes spredt utover alle steder, de går nesten i ett med landskapet. [11.2.1962]
Vi kjørte forresten i steinsprut så vi fikk hull på bensintanken. Bensinen rant ut sakte og sikkert, og var tom da vi nådde bensinstasjonen nær Addis. Der fikk vi dyttet igjen hullet med såpe, og fylt på tanken så vi rakk hjem. – Nå har vi fått sveiset på en ny plate under bensintanken. [14.12.1961]
Vi hadde ikke noe tur sist weekend, for lørdag gikk det opp et gammelt hull i bensintanken. Vi ble sittende på en bensinstasjon i tre timer isteden. [22.2.1962]
25)
I etiopisk påske, som er 1 uke etter den europeiske, hadde vi en allertiders biltur til Assab ved Rødehavet. Vi kjørte fra Addis 2500 m.o.h., opp til 3300 m.o.h. og neste dag gjennom Danakilørkenen som dels ligger under havoverflaten, og til Rødehavet. Der hadde vi tre dager på stranden utenfor Assab. Det var en fantastisk interessant tur. Vi kjørte gjennom noe av den kaldeste strekningen i Etiopia, gjennom fruktbare, tropiske strøk, gjennom ørken av stein og lava og salt, til og med gjennom vulkankrater, hvor det var forferdelig varmt. Vi så kameler i massevis, og små og store apekatter, rådyr, gaseller, strutser (som er verdens største fugl), hyene (men den var død), masse, vakre fugler, endel smådyr som vi ikke vet navnet på. [1.6.1962]
Det sies at man ikke får kjøre alene her, og ikke om natten; det skal ikke være fritt for skiftas (røvere). Vi traff bare fredelige venligsinnede mennesker. Vi hadde på de 1850 km ikke en eneste punktering! [1.6.1962]
26)
Her nede i Arussi-distriket går kvinnene kledd i skinn, som er pyntet med frynser og med kulørte perler. Noen har utelukkende skinn hengt om skuldrene og bart bryst. Klærne virker ikke særlig rene, men de vasker seg selv i sjøen, og noen av dem er meget pene. [22.1.1962]
Når vi slår opp telt, kommer de gående den lange veien, bare for å glane på oss. De setter seg rett ned, bare 3-4 meter fra oss, og bare ser og ser, prater om oss og fniser og ler. Dessuten forklarer de oss at de gjerne vil ha tomme blikkbokser og tomflasker, og at de gjerne henter ved til bålet vårt, om vi gir dem noen cent. Mange av dem er meget pene, og de er temmelig svarte i huden. [17.7.1962]
De aller fleste etiopiere har ikke sett noe nesten av landet sitt. De har ikke råd til å reise omkring, og de tror det er farlig for dem å komme til landsdeler, der de taler et annet sprog. Vi viste dem noen fargelysbilder, der vi sås sammen med noen etiopiere. De spurte forskrekket om de var venligsinnede! [13.7.1962]
27)
Kjære mor! Det er gått forferdelig lang tid siden sist jeg skrev. Håper du nå er bedre i øynene igjen. - Jeg kan alltid forstå det du skriver, og det er veldig hyggelig å få brev fra deg. [15.10.1961]
Strømmen går ofte her, og når den går, pleier den å gå grundig. Den kommer ofte igjen for en 5 min, eller en ½ time, og går igjen. Det kan være litt vanskelig, men vi koker med butangass heldigvis. Jeg tenker meg liksom at det står noen etiopere som holder hver sin ende av en ledning, men at de av og til ikke gidder mer. [7.8.1961]
28)
Vi savner voldsomt gjeitost og godt syltetøy. [31.10.1961]
29)
Har jeg fortalt hvordan rengjøringen foregår her i Addis? Her feies, alt feies, alle gulv hver dag. Jeg tror ikke det er mange husmødre i Addis, selv ikke de skandinaviske som har klart å få skiftet ut disse filtklutene med en real skureklut pluss vann! Jeg vet mange som har forsøkt. Selv har jeg etter et halvt års mas fått gjennomført at gulvene på kjøkken og bad blir vasket med vann, men det var etter at jeg truet med at hvis ikke han gjorde det, ville jeg gjøre det selv, og en slik vederstyggelighet ville ikke Mohamed se på. [18.5.1962]
30)
Kjære storesøster. Hjertelig takk for ditt siste brev! Jeg kan ikke forstå at det er gått så lang tid siden sist jeg skrev. [18.5.1962]
Hos vår nabo, som har 8 tjenere og 4-5 biler, men ikke elektrisk strykejern, tutes det ganske forskrekkelig, spesielt når de kjører ut og inn av porten. Mohamed hos oss var særlig i begynnelsen meget sur om vi prøvde å åpne porten selv, det var „his work“. Nå tar han oss ikke fullt så høytidelig lengre. Han lar seg lære opp, og er dessuten meget intelligent. Når naboen kjører ut, står tjenerne og vakter dobbelt i bukk og underdanighet, mens vår Mohamed vinker igjen til A. og R. [18.5.1962]
31)
Mohamed er virkelig prektig og et godt menneske. Som navnet forteller er han muhamedaner (muslim). [18.5.1962]
Mohamed er absolutt en praktkar. Jeg har ikke sett maken til arbeidsinnsats. Han arbeider gjerne hele dagen fra 7 til ca 20. Det er vanlig her at boyene har fri noen timer midt på dagen, der de enten går hjem til sin familie, eller hviler hos seg selv. Men Mohamed har ingen familie her, han bor på et lite rom hos oss i ”Servant quatres”. Han bryr seg ikke om å ha fri sier han, han liker bedre å arbeide. [31.10.1961]
„Fiskebolle“ er et av de få norske ord Mohamed har lært, og han kan tilberede dem stekt og med hvit saus. „He likes much frying,“ sier han, og da mener han at den bør stekes mye, om den (fiskebollen) skal smake noe. [12.4.1962]
(Hun bringer Mohamed til tuberkulosesenteret, for å ta røntgenfoto av lungene og vaksinere ham.) Jeg er så glad han fant seg i det. Han sier ellers bare „Never mind, madam. I am all right.“ Men jeg forklarte at dette burde alle gjøre, og at vi kjente den norske sykepleiersken der, og til slutt gikk han med på å bli kjørt dit.
Håper jeg får overtalt zarbanjaen til å bli med neste gang. Han er ikke så intelligent som Mohamed, men han er mindre sta, så han finner seg kanskje i det. [8.8.1962]
Nei, nå er det for sent, og jeg må sende brevet i morgen tidlig. Får skrive mer senere.
Håper du har det bra. Hils alle kjente. [20.4.1962]
32)
Vår zarbanja er en artig skrue. Hans jobb er å vanne haven og hakke littegrann, og ellers vokte oss og vårt hus fra kl. 18 aften til 7 neste dag. [18.5.1962]
Zarbanjaen (nattevakten) snakker bare amharisk, så det blir jo en rar samtale, men han har flippskjegg og godt humør, så vi ler mye sammen. Han klarte nesten å si "julenisse". Tidligere har R. lært ham bl.a. ”morna”, ”fy” og ”varmtvannsbeholder”. [23.1.1962]
33)
Kjære V. og kjære mor. Skriver til dere sammen, siden det er blitt lenge siden vi skrev. Men det er sent nå, så det blir bare noe, og forhåpentlig mere i morgen, ”ishshi, naga.” [3.1.1962]
Julaften spiste vi svinesteik og en slags medisterpølser (ikke så god som norske), med blomkål, erter, gulrøtter og poteter, og så riskrem med mandler og med rød saus. Mohamed er jo muhamedaner, så jeg tenkte han kanskje ikke ville røre svinesteiken. Men nei, han ville så gjerne tilberede den; han ville bare ikke spise noe av den selv. Jeg visste jo det, og hadde kjøpt en kylling som skulle stekes til ham. Men ”never mind”, sa Mohamed. Ikke noe ekstra for ham, han er svært beskjeden. [14.1.1962]
34)
Men vi hadde da julestemning og julaften med juletre (et slags sedertre) med litt pynt, lys og julemat. Og så hadde vi jo all juleposten; vi leste opp etter tur det meste. Så det var forferdelig koselig! Så sang vi litt og tok opp på lydbånd, B. har en til låns, og spilte for nattevakten etterpå. Så tok vi opp litt lydbånd av ham, og spilte for ham, og det synes han var enda morsommere. [23.1.1962]
35)
Her var alt stengt og stille i 3 dager etter at keiserinnen, Itege Menen, døde. Pluss 1 søndag, pluss 1 helligdag. Alle etiopere har gått eller busset inn til Addis, og flokket seg rundt palasset og kirken. De hulker høylydt og de klagesynger og de hopper opp og ned og slår seg for brystet. Det er bestemt at alle ladies and gentlemen ved regjeringskontoret o.l. skal gå kledd i sort i 2 måneder, og deretter i mørkt i 4 måneder til. I Telecommunication-kontoret møtte en svensk dame i brunt og en etiopisk dame i mørkeblått. Begge ble bedt om å kle seg i sort neste dag. [21.2.1962]
Ellers har jeg ikke mer å fortelle nå. Det er forresten sent, og alle de andre sover. [24.6.1962]
36)
Det å få utlevert pakker kunne også bli en historie for seg, like merkelig som alt her i landet. I. gangen Kåre skulle hente pakken, og vi gledet oss jo veldig. Men nei, hovedkvarteret hadde ikke pakken, han måtte gå til Adwa Square. Vi hadde ikke trodd de hadde noen pakker der, der er det så lite at de ikke engang vil selge frimerker til mer enn 3 brev av gangen. Men på Adwa Square var mannen som hadde med pakken å gjøre, gått for dagen, kom igjen imorgen, „ishshi, naga“. Neste morgen gledet vi oss igjen, men da var det altså at keiserinnen døde, og alt ble stengt pga. sorg. Så helt stengt var nå ikke alt likevel. Bl.a. hadde postkontoret åpent, men bare for å selge frimerker, og pakkemannen var ikke tilstede. Så en av dagene var pakkemannen tilstede, men nei, han hadde ikke lov til å låse opp for pakken, for alt skulle være stengt. Etter tre dager stor sorg var det søndag, ingen pakkemann. Mandag ville han heller ikke låse opp, for da var det en etiopisk helligdag (en minnedag for falne etiopere da Italia tok Addis Abeba i 1936). „Ishshi, naga.“ Tirsdag var pakkemannen der! Han låste opp skapet! Og han tok frem pakkene! Men nei, ikke ta den med en gang, den skal kontrolleres for toll, kom igjen nærmere kl. 18. Bare fyll ut en tollerklæring imens. Det skjemaet har vi ikke her, men det finner De sikker på Deres kontor E.C.A. Og så er det bare å sende skjemaet utfylt til Utenriksdepartementet som skulle sende det til Tolldirektoratet som osv.! Det ville nok bli naga-naga mange ganger. Da var det Kåre spurte hvordan han skulle kunne vite hva gavepakkene inneholdt – Tolleren begynte å pakke ut, sa „ishshi“, og så ble pakkene overlevert Kåre! - Jeg forteller alt dette så nøye, fordi det er karakteristisk for mye her i landet. [26.2.1962]
37)
For tiden har Economic Commision for Africa sitt 4. årsmøte i Africa Hall. Vi flyr dit bort for å høre på diskusjoner når vi har en ledig stund. Der er tilstede folk fra 30 selvstendige stater i Afrika. Dessuten møter Belgia, England, Frankrike, Portugal og Spania som representanter for de landene som ennå ikke er frie stater. Det var morsomt å høre på, da de diskuterte en resolusjon for å avskaffe de europeiske landene som medlemmer av E.C. A. De var svært krasse og selvfølgelig svært enige. Belgias representant var lykkelig for å kunne si, at nå var der blitt enighet om at deres siste tilsynsområde i Afrika, Ruanda-Uburundi, skulle bli fritt fra 1. juli iår, og da var det selvfølgelig at de ville velge en av sine egne som delegert til E.C.A.'s årsmøte neste år. Englands representant svarte noe sånt som at landene måtte ha frihet til å velge sine representanter selv, enten de var afrikanere eller ikke. Det var jo ikke så dumt sagt, for det later til at England gjerne gir Kenya fritt, og i Rodesia er det Welensky som stritter imot. Frankrike svarte at de hadde ingen diskriminering, men da lo vi og en annen representant takket for nyheten. [26.2.1962]
38)
17. mai ble feiret av de norske her i Addis på den norske misjonsstasjonen. Det ble delt ut iskrem til barn i massevis og også en del voksne, iskrem som virkelig var den beste jeg har smakt her i Addis. De norske her har ingen forening eller samlingssted utenom misjonen. Svenskene har sin svensk-etiopiske forening, de har sitt Building-College med svenske lærere, de har svensk barnesjukehus med sjuksøsterska-skole. Dessuten har de ambassade. Norge har bare en ulønnet konsul. Her er jo mange norske marineoffiserer i Etiopia, men de er stasjonert i havnebyen Massava, og har delvis sin familie i Asmara, som ligger høyere og derfor ikke er så ulevelig varm. Jeg tror nok det var ca. 40 norske barn i toget 17. mai. De gikk 2 ganger rundt i haven og sang, og hadde flagg. Ialt var der ca. 160 nordmenn. [18.5.1962]
Nå er du vel andpusten, og du er vel lei av å lese. – Jeg savner deg svært, vet du, og syns nå liksom jeg snakker med deg. Derfor forteller jeg nok for omstendelig. (Men dette papiret er så tynt.) [31.10.1961]
39)
Tusen takk for brev av 5/5 og 11/5 - som ikke kom frem før 18/5. Dessuten forstår jeg nå at et av dine brev er blitt borte på veien. Det er forferdelig leit, og da ikke rart at vi ventet oss fordervet! [27.5.1962]
Brev som blir sendt som ”surface” dvs. ikke pr. fly, tar ca 3-6 uker. Vi får nå Aftenposten sendt på denne måten; vi får dem gamle og i hulter-til-bulter rekkefølge. Båtene bruker jo forskjellig tid på veien ettersom hvor mange havner de er innom. [15.10.1961]
Denne gangen satt Postverkene rekord. Brevet ditt var stemplet Oslo 25.6, og vi fikk det her i Addis 26.6! [28.6.1962]
40)
Vi savner årstidenes veksling her. Det er deilig å ha det varmt og ha blomster i haven året rundt. Men en setter mer pris på det når en ikke har det slik bestandig. Dessuten er det jo ikke noe så pent som våren, når alt våkner og spretter og grønnes. Er det krokus på gressplenen i Vollsveien 100 nå? Og hvordan har haven det? [30.5.1962]
Her er mye fluer for tiden, så det er ofte nesten umulig å sitte i solen. Det blir bedre når det kommer regn. Med lopper er det motsatt. [12.6.1962]
Vi har regntid her nå. Det er noen voldsomme regnskurer, men kraftig torden, men ikke ikke alltid merkbare lyn. [19.6.1962]
41)
Welcome to The Land of Sheba! Vi gleder oss fryktelig! Og møter deg på flyplassen søndag! [19.6.1962]
Kjære V.! Ditt brev var en stor skuffelse for oss. Hver enkelt av oss hadde jo ventet, og gledet oss så veldig til du skulle komme. Vi hadde planlagt turer og steder vi skulle vise deg. Alle våre kjente spør etter deg. Ja ja, nok om det. Du har tatt din avgjørelse, og det får vi respektere. [24.6.1962]
Vi er begynt å forberede hjemreisen. Vi gleder oss til å komme hjem, men vi kommer allikevel til å synes det er leit å reise herfra. Det er skulle være interessant å følge utviklingen her i landet videre på nært hold. [8.7.1962]
42)
Jeg er glad for at du ikke har angret på at du avlyste Etiopiareisen. Det tyder på at du er lykkelig, kjære V., - og det er det viktigste! Vi gleder oss til å treffe din N., og vi kommer snart flyvende, flytende, togende og bilende. Kjære N., velkommen inn i familien, du må jo være et prakteksemplar, etter V.s beskrivelser. Jeg stoler på hennes gode smak og omdømme, og lykkelige uttalelser, og er sikker på at du er den rette for henne. Gratulerer hjerteligst begge to! Ønsker dere må bli riktig lykkelige bestandig! Vi ble ikke akkurat overrasket over nyheten! Men vi er lykkelige over at dere er det. [1.8.1962]
Du er nå den eneste som skriver at dere har en fin og varm sommer iår. Alle andre klager over at det ikke er varmt nok. - Jeg husker at noe liknende inntraff i 1939. (Det var året hun og Kåre var nygifte.) Da klaget alle over dårlig og kald sommer, men Kåre og jeg trodde den hadde vært varm og solrik. [1.8.1962]
Kjære mor! Ja, så hadde vi altså brev fra V. med den store nyheten. Gratulerer, med første forlovede barnebarn! [1.8.1962]
Nå er hun lykkelig, og det er det viktigste. [8.8.1962]
43)
Tiden flyr nå på slutten, men blir det ikke flere brev her fra Addis, blir det hvertfall fra reisen. [8.8.1962]
Kjære V! Dette er bare et lite appendix, for det var noe jeg glemte. Uansett pinse og avtale. Ring tante L. opp med det samme, og/eller enda bedre, ta med deg N. og gå på visitt. - Ikke utsett. Du har tid. [8.8. 1962]
Og så gleder vi oss til å se dere alle sammen igjen. Hils så meget. Ha det bra. [16.8.1962]
Hjertelig hilsen
mor - Edith